    |
|
![[ Undervisningsministeriets logo ]](images/stdlogo.gif) Naturfag, teknologi og almendannelse
Denne artikkelen er et foredrag i norsk radio, 'P2-akademiet' i januar 2000, men, bortsett fra konkrete referanser til norske forhold behandler den samme tema som ved Fysik-konferansen i Askov Nordmenn elsker hitech Norsk ungdom rett og slett elsker ny teknologi. Mobiltelefoner, pc, internett. You name it - they've got it. Statistikk og tall bekrefter det vi ser: Norge er på verdenstoppen i bruk av mobiltelefoner. Og vi er også på topp når det gjelder bruk av hjemme-pc og i antall internett forbindelser. Fjortisjenter sender tekstmeldinger til hverandre med lynkjappe tastetrykk og bruker pc til å chatte med ungdom fra alle verdenshjørner. Guttunger på 10 år lager hjemmesider på engelsk og plasserer dem på servere i USA, og de spiller online spill over internett mot ungdom i Singapore og Florida. Man skulle tro at den ungdommen som elsker å bruke teknologien også ville ha interesse for kunnskapen som ligger bak den. Altså naturfagene, spesielt fysikk og vitenskapens språk, matematikk. Men nei - slike fag er lite populære, de velges bort ved første gitte anledning. I alle fall de 'harde' fagene, de med mye teori, mange formler og mye matematikk. Bølgen av bortvalg brer seg oppover i systemet, færre velger naturfaglige og tekniske studier og yrker. Ingeniørhøgskoler står tomme, realfagsstudiene sliter med tomme benkerader, industrilederne skriver åpne brev til statsministre og regjering for å få dem til å gjøre noe. Særlig er det jentene som velger bort realfag. Få land har så store - og økende - ulikheter mellom jenters og gutters studievalg som de nordiske land. Norge, som skryter av å være verdensmestere i likestilling, har blant verdens laveste prosent jenter i fag som fysikk og matematikk, og enda verre er det i den nye teknologien. Norsk ungdom vil altså gjerne bruke teknologien, men de vil ikke lære om den, de vil ikke bidra til den. De vil gjerne høste fruktene, men slett ikke så eller dyrke. Når elever misliker realfagene, kommer det neppe av at de har fått for mye av dem på skolen. Helt ny statistikk viser at ingen land i OECD har så lite naturfag i sin grunnskole som det Norge har. Det gjelder uansett hvordan du regner, enten det er i antall skoletimer, eller når det gjelder andel av samlet undervisningstid. Og teknologi som eget fag har vi ikke en gang på den norske timeplanen - nok et område der vi nå skiller oss fra andre land. Men hvorfor vil ikke ungdommen velge naturfag og teknologi? Og hvorfor er det spesielt jentene som velger vekk disse fagene? En kjettersk tanke bak det jeg skal si er at svikten i tillit og svikten i rekruttering til realfag rett og slett kan ha gode grunner og 'naturlige' forklaringer. Kanskje er det mange som velger seg vekk på grunn av det de vet og ikke på grunn av det de ikke vet? Kanskje er ungdommens møte med vitenskapens kunnskaper, verdier, idealer og ideologier slik at det fungerer som en vaksine mot videre studier - og ikke som en appetittvekker? Men la starte med en mer optimistisk tone, la oss først se på hva som kan fascinere ved naturvitenskapen. Hva er det som kan tenne interessen? Naturvitenskapens tiltrekning? Noen drives av nysgjerrighet, de vil se sammenhenger, de søker forklaringer, de er fascinert av det å stille spørsmål og søke svar gjennom egne undersøkelser og ved en kritisk tilnærming. Denne drivkraften ligger jo nær opp til naturvitenskapens idealer og selvbilde, det er slike egenskaper som er viktige i forskning og innovativ industri. Men fanger og tenner vi slike ungdommer med dagens skole og utdanning? Er det slik de unge møter naturvitenskapen i sin skole og sine studier? Neppe - eller kanskje tvert i mot! Få fag er så preget av 'riktige svar' som naturfagene. I skole og i studier dreier disse fagene seg ofte om en sosialisering til å akseptere faglig autoritet - ikke til å tvile på den. Sjelden er det rom til egne undersøkelser, sjelden er det rom for kritikk, tvil og skepsis. Og filosofiske funderinger og historiske eksempler er i beste fall anekdotisk 'krydder', i verste fall uønsket utenomsnakk. Studenter med slike idealer og forhåpninger blir sjelden tent av sine møter med naturfagene i skole og høyere utdanning. Store naturvitere har ofte bekjent: "Jeg valgte vitenskapen til tross for undervisningen - ikke på grunn av den!" Vitenskapens idealer - forbilde eller problem? Andre trekkes til naturvitenskapen ut fra dens verdier og idealer. De har sett på naturvitenskapen som fornuftens kamp mot overtro og myter. De har sett på forskerne som antiautoritære og modige, som kjettere som har våget å avsløre fordommer og overtro. For dem har vitenskapen blitt oppfattet som en frigjørende kraft, forskerne som fanebærere på de undertryktes side. Og slik var det kanskje en gang: Vitenskapens dristige tanker utfordret makt og autoritet, enten makten var verdslig eller åndelig. Mange måtte til og med lide for sine kjetterske ideer. Giordano Bruno ble brent på bålet, Galileo Galilei fikk føle pavekirkens vrede. Og forskerne framskaffet kunnskaper som ble tatt i bruk for å gi folk et bedre liv. Tenk på vårt eget lands historie. En utkrok i Europa, som ble løftet ut av mørke og fattigdom med vitenskapen og teknologiens hjelp: Elektrisiteten som ble laget av energien våre fossefall, industrien som ble grunnlagt ved å lage kunstgjødsel av luft. Velstand laget av vann og luft - rett og slett et vitenskapens under som får bibelens beretning om vann som blir til vin til å virke triviell. Forfattere og kunstnere hyllet vitenskap og teknologi, bestselgende bøker hadde titler som "Med ingeniør Knut Berg på nye eventyr." Vitenskapen var sannhetens kamp mot overtroen, ingeniøren var helten i eventyret. Slike boktitler preger ikke dagens bestselgerlister. Dette heroiske bildet av naturvitenskapen er det ikke mange som har i dag. Få unge søker til naturvitenskapen fordi den oppfattes som en kompromissløs fanebærer for kunnskap, sannhet og rettferdighet. Vitenskapen har for lengst mistet sin uskyld og sin glorie. Først i Hiroshima, senere på utallige slagmarker og i det daglige liv. I dag blir omtrent all verdens elendighet hengt rundt halsen på vitenskapen og teknologien. Med rette eller urette. Forurensningen, rovdriften på ressurssene, degraderingen av miljøet. Og heller ikke vitenskapens idealer fortoner seg ikke like heroiske for alle. De kan også fortone seg som en fremmed kultur, som en måte å nærme seg verden på som rett og slett er både frastøtende og uønsket. For noen mennesker framstår ikke de vitenskapelige verdiene og idealene som dyder - de er defekter. For å se det må vi gå litt i detalj. La meg skildre noen typiske trekk ved en vitenskapelig tilnærming til verden på en slik måte at man kan ane problemet. Med vilje setter saken noe på spissen. Naturvitenskap skiller seg på mange måter fra dagligdags fornuft, såkalt 'sunn fornuft'. En nobelprisvinner har sagt "I tried to understand ... but common sense kept coming in my way". Man kan kanskje spissformulere det hele med å si at omtrent alle framskritt i vitenskapen har bestått i at man har overskredet sunn fornuft - og at vitenskapen eksisterer til tross for sunn fornuft. Sentralt i en vitenskapelig kultur er at man alltid vil søke å forklare alle fenomener. Albert Einstein sier det slik: "For fysikere er det en besettelse å forklare alt". Dem om det - folk flest har stort sett ikke noen slik besettelse! Dessuten er en 'forklaring' i vitenskapen noe annet enn det folk flest regner som forklaringer i det daglige. I dagliglivet regnes det ofte som en forklaring når man kan sammenlikne med noe som kjent, noe som likner. Et annet eksempel på noe tilsvarende. Men i vitenskapen er ikke et annet eksempel noen forklaring. En forklaring i vitenskapen er det bare hvis man kan henvise til en slags lovmessighet, et prinsipp eller en teori. I dagliglivet begrunner vi sjelden det vi sier ved å henvise til universelle prinsipper og teorier -og de som gjør det blir nok oppfattet som noe spesielle - for å si det slik. I vitenskapen argumenterer man, og det gjør man også i dagliglivet. Men det som teller som argument eller 'bevis' i den daglige samtalen er ofte noe helt annet enn det som teller i vitenskapen. I naturvitenskapen kan man ikke komme med anekdoter og personlige opplevelser, eller si at man 'føler' det slik eller slik. I vitenskapen teller 'tørre' tall, målinger, statistiske sannsynligheter, eksperimenter som kan sjekkes og etterprøves osv. Når man for eksempel snakker om fare forbundet med røyking, kan de fleste finne et eksempel på at en bekjent har levd til 90 år, og røkt hver dag, mens en annen bekjent døde av lungekreft i ung alder - uten å ha tatt et drag av en sigarett! I daglig samtale kan slikt telle som 'bevis', mens store helseundersøkelser med hundre tusen deltakere kan avvises 'fordi de ikke stemmer med mine erfaringer.' Slikt vet de som selger helsekurer og mirakelmedisiner. De vet at én personlig beretning om helbredelse for folk flest er bedre enn hundre vitenskapelige argumenter. Vi kan identifisere oss med en enkeltskjebne eller et slags vitnesbyrd - men ikke med et statistisk signifikant resultat! I dagliglivet er vi opptatt av å beskrive verden slik den umiddelbart fortoner seg for oss. Det er stort sett livet her på jorda, en verden med friksjon, med luft, med tyngde osv. Vitenskapen beskriver derimot en idealisert virkelighet. Ofte må de isolere den i egne laboratorier for å studere den. Det betyr i praksis at vitenskapen ofte dreier seg om en helt abstrakt verden, en verden som på sett og vis ikke eksisterer. Det er bare i vitenskapen at en ting som beveger seg forsetter i en uendelig rettlinjet bevegelse. I dagliglivet faller ting til jorda, og ingen kjelker glir i det uendelige. Det er bare i vitenskapen at energien alltid er bevart - slik vi lærer i skolens fysikk. I den virkelige verden kan det i alle fall virke som om vi bruker energien. Javi må jo til og med betale for energiforbruk. Eksemplene er utallige på at folkelige forklaringer og hverdagslige forestillinger nærmest virker mer troverdige enn de rent vitenskapelige. Med ordbruken er det likedan. Vitenskapen trenger presisjon og klare definisjoner av begreper - i dagliglivet sklir vi greit fram og tilbake mellom ulike betydninger - avhengig av situasjon og tema. I dagliglivet bruker vi ord som kraft, varme, energi i tusen-og- én betydninger - i vitenskapen bare i én. Den som i det daglige liv tviholder på de vitenskapelige forklaringer og på vitenskapelig presisjon i bruk av ord har store muligheter for å dumme seg ut, og store muligheter for å falle utenfor - også rent sosialt. Det siste bringer oss til å se på det vi kan kalle vitenskapens idealer eller verdier, der kollisjonen mellom vitenskap og folkelige verdier kan bli enda tydeligere. Naturvitenskapens idealer? I naturvitenskapen dyrker man fornuften og den rasjonelle argumentasjon. Følelser hører ikke hjemme i en vitenskapelig argumentasjon. Kanskje har de en plass som inspirasjon og motivasjon når forskeren jobber - men aldri når de skriver om sine funn og sine teorier. Likedan oppfattes det i vitenskapen som et ideal at man holder avstand til det problem man undersøker. Personlig distanse og ikkeinvolvering er klare idealer. Og den kunnskapen man søker å etablere skal i størst mulig grad være av teoretisk, universell og abstrakt karakter. Selve målet for kunnskapsutviklingen i vitenskapen er at den skal være hevet over det spesielle og konkrete. Og alle vitenskapelige forklaringer bør være systematiske, prinsipielle og konsistente. Alle brikker må passe, ingen må mangle, og ingen må være til overs. Vitenskapen kan ikke tolerere selvmotsigelser eller avvik fra lover og regler. I det daglige kan vi lett skifte perspektiv, ofte er det faktisk påkrevet for ikke å være helt rigid. Vitenskapen er rigid. Videre prøver man i vitenskapen å styre unna enhver antydning av noe overnaturlig, okkult eller mystisk. Målet er nærmest å fjerne dogmer, myter og mystikk, i vitenskapens og rasjonalitetens verden og det er ikke noe plass for guder, engler, sjamaner, healere eller ånder. I vitenskapen er det heller ingen plass for anekdoter, personlige beretninger, selvopplevde historier og innlevelse. I vitenskapen stiller man strenge krav til empirisk belegg, man spør alltid om evidens eller 'bevis' for en påstand eller en hypotese. Og andre skal kunne gå deg etter i sømmene - for å kunne se om du har rett i det du påstår. En forutsetning for vitenskapen er også at man har en oppfatning om at verden i prinsipp er lovmessig og ikke kaotisk, og at verden kan forstås - selv om det ikke alltid er enkelt. Albert Einstein sa det slik: "Det mest uforståelige med verden er at den faktisk kan forstås." I vitenskapen skiller man klart mellom seg selv som person og den ytre verden. Mange filosofer hevder at dette skillet er en av de viktigste forutsetningene for å kunne utvikle en vitenskapelig forståelse. En viss distanse mellom seg selv og resten av verden er nødvendig for å kunne betrakte den vitenskapelig. I vitenskapen nytter det ikke å løse alle problemer på en gangen form for oppdeling er nødvendig. Derfor søker man å bryte ned det kompliserte til mindre deler, som så kan forstås hver for seg. Dette kalles en analytisk metode. Man kan også si at den er reduksjonistisk. Selvsagt blir det viktig å sette delene sammen til en helhet igjen, men en konsekvens av dagens høyt spesialiserte vitenskap er at svært mange forskere bare er opptatt av delproblemer. Som sagt. Denne kjappe beskrivelsen av naturvitenskapens idealer er satt noe på spissen. Men i hovedsak vil naturvitenskap være preget av slike idealer. Og som man lett kan forstå: Ikke alle føler at dette er spesielt tiltalende. De fleste vil si at folk som i det daglige er sånn som her beskrevet er alldeles ufyselige, umenneskelige og harde. Mange vil at ikke alt i verden skal kunne forklares og forstås, de vil ha plass til både undere og guder, de vil ha nærhet og ikke distanse. Selv en nobelprisvinner i medisin reagerte mot det som kan forstås som vitenskapens reduksjon av tilværelsen. Han sa: "Å si at mennesket består av grunnstoffer og kjemiske forbindelser er en tilfredsstillende beskrivelse bare for de som har tenkt å bruke mennesket som kunstgjødsel." En kjent forfatter har sagt "Man dissekerer nattergalen - for å finne hemmeligheten bak dens sang.". Man mer enn aner en avsky mot at vitenskapen skal ha monopol på å beskrive verden - og til å fjerne, overse eller overkjøre andre og viktige dimensjoner. Vitenskapens overmot? Mange føler også at vitenskapen invaderer vår tilværelse stadig mer og stadig dypere - de føler at vitenskapen ikke kjenner sin egen begrensning. Fysikerne var de første. De trengte inn i atomets hemmeligheter - og med sin kunnskap bidro de til å lage våpen som kan utslette hele menneskeheten. I dag leter fysikerne etter noe som de uten beskjedenhet kaller "the Theory Of Everything." Selve 'verdenslikningen' - en formel som skal forklare alt. Ikke alle liker en slik tanke og en slik ambisjon. Og mange vil si at biologene og medisinerne leker Gud - at de rører ved viktige sider ved liv og død, og at deres ambisjoner ikke kjenner noen grenser. Det er lenge siden de har lært seg å bytte ut defekte organer som nyrer, lunger og hjerte og til å skifte ut all verdens ledd og deler som ikke virker som de skaldet har de fleste akseptert som framskritt. Vi liker ikke like godt at slike menneskedeler kan kjøpes og selges på et marked - og at de av og til stammer fra fattige mennesker som har solgt sine egne barn. Ikke vitenskapens skyld, vil de fleste si, men kanskje en konsekvens av deres kunnskap? Nå kartlegger biologene våre mest intime gendetaljer. De sier at dette er for å lindre sykdom og nød - men kan vi stole på dem? Vil de ikke tukle med oss - akkurat som de kloner sauer og lager poteter med tomatsmak? Og hvem skal eie denne intime kunnskapen om deg og meg, hvem skal bruke den og til hva? What's next? Frankensteinmyten spøker: Forskeren som søker etter livets hemmelighet, men som mister kontroll over kunnskapen - og som ikke har forutsett konsekvensene. Folk er skeptiske. Ikke uten grunn. De vil nok gjerne at sykdommer skal lindres, avlinger økes og at sult og nød skal utryddes - men er prisen for høy - og kan vi stole på forskerne?? Og bildet av forskeren fortoner seg - ikke overraskende - som annerledes enn før. Elevers bilde av naturviteren I en internasjonal undersøkelse har barn i nesten 30 land på ulike måter gitt uttrykk for hvordan de tror en 'typisk naturviter' er og hva de jobber med. Noen og enhver kan bli skremt av resultatene. Nesten alle tegner menn, ofte av typen Frankenstein eller 'mad scientist'. Ofte er de onde eller gale. Lager de frykteligste ting - blottet for samvittighet og moral. I vår del av verden er det knapt noen ungdommer som antyder at forskerne gjør noe godt for andre eller for samfunnet. Ingen skriver at de er gode, hjelpsomme eller snille. Barn i fattige land, derimot, både tegner og beskriver en helt annen mennesketype. For dem er naturviteren den store helten, både den superintelligente og den gode hjelper, en god person som vil løfte verden og medmennesker mot en bedre framtid. Kanskje har de den troen som vi hadde i våre land for noen tiår siden. Naive eller realistiske? Gjennom spørreskjemaer kan man nærme seg det samme spørsmålet på andre måter, og bildet blir enda klarere: Forskerne tillegges 'positive' trekk som å være intelligente, nøyaktige og arbeidsomme. Slikt kan vi forskere like å høre. Men verre er at forskerne oppfattes som lukkede, egoistiske, kjedelige, udemokratiske og autoritære. Spesielt fysikere og ingeniører. Kanskje vi nå er noe nærmere forståelsen av bortvalget av slike fag? For hvem vil bli slik? Og hvem vil jobbe med folk som er slik? Betenkelig er det også at elevenes stereotype bilde av forskerne blir klarere jo eldre de blir - og jo lengre de er eksponert for realfagene i og utenfor skolen. Så kan vi spørre. Er dette nok en misforståelse fra elevenes side, eller er det et aldri så lite snev av sannhet? Vitenskapens nye ansikt? Naturvitenskapen og naturviteren framstår altså i dag ikke som noe ideal for mange av dagens unge i vårt samfunn. Men slik er det fremdeles i fattige land, og slik har det også vært i vår del av verden. La oss bruke en av verdens fremste kjente historikere som sannhetsvitne. Eric Hobsbawms bok Ekstremismens århundre er nylig utkommet på norsk. Han minnes det akademiske miljøet i Cambridge i mellomkrigstiden, og skriver:
For Hobsbawm og andre intellektuelle på den tiden framsto naturvitenskapen, og spesielt fysikken, som toppen av intellektuell virksomhet. Og ikke bare var de briljante innen sitt eget fag, de var også samfunnsbevisste og kritiske. Hobsbawm beskriver det politiske klimaet slik: Den typiske britiske naturviteren på den tiden var medlem av den venstreradikale Cambridge Scientists' Anti-War Group, og de ble støttet i sin radikalisme av åpenbare venstreorienterte sympatier til sine nestorer, nobelprisvinnere og medlemmer av the Royal Society (ibid, p.544 ) Slik framsto naturvitenskapen i manges øyne som fascinerende, både på grunn av de utfordrende faglige ideene og på grunn av den radikale politiske profilen. Fysikerne var som det bildet jeg nettopp tegnet: De som stormet barrikadene og som utfordret autoritene, både de faglige og de politiske. Mye vann har rent i havet siden den gang. Realitetene har endret seg - realistene likedan. Slik beskriver Hobsbawm situasjonen noen tiår etter krigen: Den politiske temperaturen til naturvitenskapen sank etter annen verdenskrig,
radikalismen i laboratoriene svant hen. I vestlige land ble forskerne politisk tause og
lydige. De nøt sine intellektuelle seire og de gledet seg over de enorme bevilgningene
som strømmet inn. …Ja - de generøse bevilgningene fra både industri og stat skapte
en ny type forskere som tok sine arbeidsgiveres ideologier for gitt og som foretrakk å
ikke tenke over konsekvensene av sin egen forskning - særlig når den var militær. Den historiske endringen av vitenskapen har også andre sider. Dagens vitenskap omtales også som Big Science og technoscience. Dagens naturvitenskap drives ikke av enkeltindivider i små laboratorier. Dagens vitenskap krever ofte utstyr som er så dyrt at mange land må slå seg sammen. Det Europeiske forskningssenteret for kjernefysikk, CERN, i Genève er et samarbeid mellom en lang rekke land. Bare 'kontingenten' koster noen hundre millioner kroner per år, selv for små land som Norge. Det amerikanske romfartsprogrammet NASA hadde på sin storhetstid på 70-80-tallet et budsjett som var like stort som nasjonalbudsjettet til om lag 20 afrikanske land - til sammen.Og NASA sysselsatte om lag en halv million mennesker! Ved den kalde krigens slutt begynte bevilgningen å bli mindre. Man kan kanskje antyde at NASA hadde en egeninteresse i å holde fram et fiendebilde - enten dette var reelt eller fiktivt. Slik ser man lett at dagens teknovitenskap er noe ganske annet enn tidligere tiders akademiske forskning. I dag drives mesteparten av forskningen utenfor de rent akademiske institusjonene, som for eksempel universitetene. Og det er snakk om enorme midler, som ofte går til en blanding av grunnforskning, anvendt forskning og teknologiutvikling. Det sies at det svenske Ericssonkonsernet bruker mer til sin egen FoU enn det den svenske Stat bruker på forskning, selv når alle fagfelt legges sammen! Det sier seg selv at ikke bare vitenskapens størrelse, finansiering og omfang blir annerledes enn før. Også idealer og verdier blir annerledes enn beskrevet i vitenskapens 'etos', slik vi tidligere har omtalt. Når vitenskap bedrives innenfor rammer som er definert av flernasjonal industri, internasjonale organisasjoner, forsvars- og militærinteresser omtales den ofte som 'postakademisk', og utviklingen kan stikkordmessig beskrives slik:
Denne beskrivelsen av moderne postakademisk vitenskap viser en naturvitenskap som er langt mindre heroisk enn slik den framsto i den tiden Hobsbawm studerte i Cambridge. Forskeren som person oppfattes ikke som en antiautoritær oppvigler, men som alliert med makt og autoritet. Kjøpt og betalt av industri, stat eller militærvesen. Ingen dristig kjetter, men en lydig forskeriarbeider på statsregulativ. Vitenskapen framtrer som en alliert med makt og autoritet, og mange har mistet tiltroen til at vitenskapen er en garanti for uhildet, nøytral og objektiv kunnskap. I en forelesning for selveste The Royal Society, publisert i tidsskriftet Nature, spør fysikeren John Ziman "Har vitenskapen mistet sin objektivitet?" Hans poeng er både viktig og enkelt: Hva hvis dette er i ferd med å rakne? Blir alt et spørsmål om smak og behag - eller et spørsmål om hvem som har råd til å kjøpe 'de beste' ekspertene? Må vi slutte å bruke ord som sannhet - eller må vi forsyne ord som 'sannhet' og 'virkelighet' med gåseøyne før man tør bruke dem? Noen er allerede kommet dit. For mange postmoderne tenkere er vitenskapen bare én av mange stemmer, deres avhandlinger og artikler er bare tilfeldige tekster - og uten mer krav på å bli trodd enn enhver annen historie - eller eventyr. Hvis dette er sant, da kan - etter min mening -demokratiet pakke sammen sitt tankegods sitt og sette det på museum.
|
|
| Til sidens top |
Denne side indgår i
publikationen "Fysik og almendannelse" som kapitel 6 af 9